Wednesday, January 08, 2003

Plattform for Forbundet Internasjonalen
(sist revidert på FINs 3. landstreff, 21.9.02)

Hvem vi er

Forbundet Internasjonalen i Norge (FIN) er en arbeids- og studiegruppe tilknyttet Fjerde Internasjonale. Vi jobber for et globalt alternativ til kapitalismen basert på demokrati, humanisme og sosialistisk internasjonalisme. Vi er for mest mulig enhet mellom revolusjonære og ønsker samling i ett enkelt demokratisk sosialistisk masseparti, som verken er dominert av reformisme eller stalinisme. FIN mener arbeidet for et slikt parti kan ta utgangspunkt i RV/RU, i SU og venstresiden i SV.

1. Hva er Forbundet Internasjonalen?

Forbundet Internasjonalen i Norge (FIN) er en sammenslutning av revolusjonære sosialister som har tilsluttet seg den demokratiske og anti-stalinistiske tradisjonen innen arbeiderbevegelsen. Vi er forent av et felles sett prinsipper som vi ønsker skal vinne utbredelse på den norske og internasjonale venstresiden, som lenge har vært dominert av reformisme og stalinisme.

Med sammenbruddet av både Sovjet og Kina som ‘fyrtårn’ er det oppstått et helt nytt rom for den demokratiske sosialismen. Mange på venstresiden har revurdert sine tidligere standpunkter, og det er blitt mulig å overvinne tidligere tiders splittelse ut fra synet på nettopp disse regimene. Det er blitt mye mer åpenhet mellom ulike strømninger som før var bitre konkurrenter, og det er mulig å oppnå en høy grad av enhet både praktisk og politisk.

2. Sosialisme nedenfra

Der reformismen er basert på å opprettholde kapitalismen, er stalinismen basert på å erstatte den med et partidiktatur. Begge de to retninger hører til tradisjonen for “sosialisme ovenfra”, som godtar at en elite kan ta over styringen på vegne av arbeiderklassen. Opp mot dette setter vi tradisjonen for “sosialisme nedenfra”, som slår fast at sosialisme betyr et arbeiderstyrt samfunn og at arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk. Sosialismen kan ikke skapes av byråkrater eller geriljakommandanter, men bare av egenaktiviteten til en sjølbevisst arbeiderklasse.

De forsøkene vi har sett på sosialistisk revolusjon, eller arbeider-revolusjon, har vært basert på rådsmakt og organer med direkte demokrati. En viktig årsak til at disse revolusjonene gikk dukken var at det nye arbeiderdemokratiet ikke raskt fikk en bred og konstitusjonell forankring. Alle nye sosialistiske ordninger trenger varig deltakelse også fra de grupper som ikke aktivt støttet revolusjonen. Alle revolusjoner skaper svære konflikter, først og fremst innenfor ‘folket’ og arbeiderklassen. Revolusjonen trenger derfor organer som effektivt løser slike konflikter. Revolusjonen trenger også organer som legitimt bestemmer når tvang kan brukes mot visse grupper, og som effektivt kontroller voldsbruk. Menneskeheten har til nå ikke sett bedre ordninger enn hemmelige direkte flerpartivalg, representative forsamlinger og domstoler til å løse slike oppgaver. Det må derfor innføres et representativt demokrati samt et demokratisert lekmanns-basert rettsapparat ved siden av nettverkene av direkte demokrati. Enhver regjering – særlig en revolusjonær regjering – må gå av straks den får folkeflertallet imot seg. Sett i sammenheng kan vi kalle dette revolusjonær konstitusjonalisme.

3. Udogmatisk marxisme

Vårt grunnlag er den demokratiske sosialismen, og den rike før- og anti-stalinistiske tradisjonen innen marxismen. Vi ønsker å spre interesse for en udogmatisk og revolusjonær teori og praksis - blant annet basert på det beste fra den “demokratiske bolsjevismen” hos Lenin, Trotskij, Alexandra Kollontaj og Rosa Luxemburg, over mellomgenerasjonen av Otto Bauer, Anton Pannekoek og Antonio Gramsci på 1930-tallet og frem til mer samtidige marxister som Tony Cliff, Ernest Mandel, Hal Draper, Raja Dunajevskaja m.fl.

Samtidig er det mange undertrykkende og sterkt kritikkverdige forhold i vår verden i dag som ikke kan analyseres utelukkende gjennom de klassiske begrepene til Marx og Engels, eller den “ortodokse” marxistiske metoden. Det ligger i en udogmatisk marxisme å kjenne sine egne grenser og anerkjenne andre bidrag til revolusjonær-humanistisk kritikk av den samtidige sivilisasjonen. Eksempler på slike bidrag er den feministiske kritikk av patriarkalismen, den økologiske kritikken av industrialismen, den pasifistiske kritikken av militarismen, den anarko-syndikalistiske kritikken av stat og store organisasjoner o.s.v.

4. Omgruppering

Det er ikke gitt at alle revolusjonære politiske strømninger til enhver tid vil være samlet i et parti, sjøl i partier med et fungerende partidemokrati. Vanskelige taktiske og strategiske spørsmål kan og vil føre til at konkurrerende partiprosjekter oppstår. Derfor er det en viktig oppgave for revolusjonære å føre politisk kamp om de kontroversielle spørsmålene, samtidig som en søker mest mulig enhet i klassekampen - dels gjennom partibygging og dels gjennom ulike typer aksjonsenhet og frontarbeid.

Et revolusjonært masseparti kan i dag bare bygges som en organisasjon med full frihet for tendenser og fraksjoner. Samtidig må dette partiet jobbe frem kollektive løsninger, summere opp felles erfaringer etc. Det er et slikt miljø som gir best rom til å justere kursen underveis, noe som må skje gjennom kamp om ideer og felles læring - og ikke gjennom ensretting og eksklusjoner av mindretall med avvikende holdninger.

5. Internasjonalisme

FIN mener det både er naturlig og nødvendig for revolusjonære sosialister å organisere seg i en Internasjonale. Mer enn noen gang er det nødvendig med en internasjonal samordning av kampen for sosialisme mot kapitalisme. En slik Internasjonale må jobbe aktivt for koordinering av aksjoner på tvers over grensene, og samtidig drive frem utvikling og oppsummering av teoretiske diskusjoner.

Som politiske aktivister står vi stadig over for oppgaver som ikke kan løses innenfor nasjonale rammer. En endelig seier over EU/EØS-systemets markedsliberalisme kan ikke vinnes uten samarbeid på tvers i Europa. I en globalisert økonomi blir stadig flere faglige kamper internasjonale. Når eierne sitter i London eller Frankfurt må fagbevegelsen orientere seg internasjonalt.

Det samme gjelder i kampen for sosialismen. Den kan bare overleve når trusselen fra imperialismen overvinnes ved at imperialismen selv overvinnes. Sosialismen må være internasjonal, eller så blir den ingenting.

6. Fjerde Internasjonale

De to første masse-Internasjonalene ble bygget opp i perioder med betydelig rød fremgang. For den sosialdemokratiske 2. Internasjonale var grunnlaget en ny milliontallig arbeiderbevegelse. For den kommunistiske 3. Internasjonale var det den russiske revolusjonen som tiltrakk arbeidere fra hele verden. Med fremveksten av en venstreopposisjon mot stalinismen i Sovjetunionen ble det skapt grunnlag for en ny 4. Internasjonale (FI), som imidlertid ble skapt i en periode med stor skuffelse og viktige nederlag.

Selv om FI opplevde et nytt oppsving i årene etter 1968, er det fortsatt bare en enkelt internasjonal strømning blant flere. Utfordringen i dag blir å bygge en tidssvarende Internasjonale, som kan overvinne de mest uheldige splittelsene blant revolusjonære og skape ny folkelig tillit til forsøk på å bygge sosialismen.

Vi mener at Fjerde Internasjonalen (FI) - med sine tradisjoner for kamp mot både kapitalisme og stalinisme - er det beste utgangspunktet for en internasjonal organisering av revolusjonære. Det finnes en rekke andre tendenser som også organiserer seg internasjonalt, men i realiteten er relativt uselvstendige avleggere av et dominerende moderparti. Av alle disse tendensene er det bare FI som har vært og videreutviklet seg som en samlende og pluralistisk organisasjon, på et erklært marxistisk og revolusjonært grunnlag. Siden midten av 1980- tallet har dette vært en stadig mer bevisst linje, og samtidig en kritikk av ideen om et enhetlig og sentralisert verdensparti med rett til detaljstyring av de enkelte seksjonene.

7. Sosialistiske samlingspartier

I verden i dag finnes det flere sosialistiske samlingspartier, med rom for ulike tendenser og fraksjoner. Eksempler på slike partier er PT i Brasil, Rifondazione Communista i Italia, Venstreblokken i Portugal, Enhedslisten i Danmark, Socialist Alliance i England, Wales og Australia og Scottish Socialist Party.

Det de har til felles er forsøkene på å utvikle effektive, men likevel samlende partier. De er enten helt eller delvis prega av revolusjonære, og er på hver sin måte uttrykk for den virkelige og folkelige venstrebevegelsen. Men samarbeidet mellom dem er ikke spesielt omfattende, samtidig som behovet ellers er stadig mer påtrengende.

I flere av disse partiene har FI-seksjonene vært sentrale helt fra begynnelsen. FI har dessuten utmerket seg som den eneste klare strømningen med en bevisst strategi for å støtte og oppmuntre tendensen til dannelse av sosialistiske samlingspartier, og for å fremme mer samarbeid mellom dem..

Hvis FI kan bidra til å bygge ut samarbeidet med de sosialistiske samlingspartiene, er det mye mer håp for en konstruktiv fornying av venstresiden og for byggingen av en større og sterkere Internasjonale.